(denne kronikken har jeg sendt inn, men ikke fått publisert enda)

Det hadde vært greit å være lærer, om ikke det ble tatt så mange elendige avgjørelser for fremtiden. Det gir dårlig smak i munnen å fortelle elevene om samfunnets ansvar for bærekraftig utvikling når menneskeheten forårsaker den 6. store masseutryddelsen av arter. Når store selskaper kan omgå demokratiske prinsipper og ødelegger skogen og fjorden her vi bor.

Store naturområder må vike på Hurumhalvøya, for her skal det bli sprengstoff-fabrikk. Britiskeide Chemring Nobel skal bygge Europas største (!!!) sprengstoff-fabrikk her. Som om Oslofjorden trenger mer forurensing nå. Hadde elevrådet på skolen vår fått lov til å ta denne avgjørelsen, hadde garantert mange foreldre klaget og sagt: Hvor var de voksne da dette skjedde? Men – elevrådet ville neppe prioritert sprengstoff-fabrikk fremfor naturområder i skog og fjord. Hvis de hadde fått høre at Stange kommune har plass til hele skiten på et sted hvor skogen allerede er jevnet med jorda fra før, like ved motorveien, ville elevrådet gått for det.

Bærekraftig utvikling er et av de tre tverrfaglige temaene som kom inn i skolen med ny læreplan. Sammen med Demokrati og medborgerskap, og Folkehelse og livsmestring. Prosessen kan ikke kalles redelig. For som vanlig er det Chemring Nobel selv som står for konsekvensutredningene. En enorm sprengstoff-fabrikk i Hurummarka er verken bærekraftig eller demokratisk. Hvem skal ta seg av voksenopplæringen i bærekraftig utvikling og demokrati? Jeg leste Sigrid Bonde Tusviks artikkel Springe i fjorden, sprenge i marka i Dagsavisen, hvor hun gjør rede for hvor dårlig avgjørelse dette er for natur og mennesker. Det er noe med tiden vi lever i, når det er komikere som Sigrid Bonde Tusvik som skulle hatt ansvar for miljøpolitikken.

Til hverdags står jeg i klasserommet og sier kildesortering er viktig. Ja, sier barna, de forstår. Supert at hver og en av oss gjør vårt for å spille på lag med naturen. Det kan bare ikke veie opp for den massive nedbyggingen av natur, og for at den politiske viljen til å sette ned foten for store selskaper er lik null.

Å jobbe i skolen med et verdigrunnlag de som sitter med makta ikke støtter opp under gjør det vondt å være lærer.

Vi skaper samfunnet vårt gjennom de fortellingene vi forteller. Vi blir lurt til å tro på fortellinger om at ting haster, og at det er viktigere å handle enn å gå nøye gjennom konsekvensene av hva vi gjør. Linn Stalsbergs artikkel Grenser for krig viser at krig ikke bidrar til at politiske mål blir nådd, og drøfter negative konsekvenser av både nedbygging av natur og produksjon av sprengstoff. Skjønner vi egentlig rekkevidden av at myndighetene mener naturen må dø for at kriger skal leve?

Vi lærere kan ikke sikre barnas danning innen bærekraftig utvikling, demokrati og medbestemmelse når de voksne som styrer landet vårt gjør det stikk motsatte. Eller gjelder disse verdiene kun for barn?

Det er skikkelig på overtid nå, vi må gjøre valg som ivaretar de kommende generasjonene. Vi har sett at kriger ikke fører til at politiske mål blir oppnådd, men skaper samfunn med politisk uro. Nedbyggingen av natur vil Ikke bare påvirke de neste 2-3 generasjonene. Våre handlinger i dag får ettervirkninger på de neste tusen generasjonene. Ja, for sånn er det når naturen systematisk bygges ned i stor skala – når arter dør ut er det irreversibelt.