Jeg sitter på terrassen mandag i pinsen. Fridag. Vinden suser i trærne. Og – her er det trær! En pensjonert skogvokter som var innom for å sjekke at ingen trær kom til å falle ned på huset, sa: «Her har du Amazonas». I hvertfall når det regner har vi vår egen lille 100-meter regnskog.

Tomta vi bor på var fylt med søppel for 30 år siden. En gang var det ikke offentlig renovasjon her i bygda, og da lot de som bodde her folk komme med søpla si hit. Innbiller jeg meg. Før vi flyttet hit, ble det fjernet 10 containere med søppel.

Det vil du ikke tro når du ser utover tomta vår nå. Det er helt grønn. Med litt epleblomster, tusenfryd, løvetann, honningknoppurt, spansk kjørvel, valurt og tulipaner.

Innimellom sukker jeg og synes jeg kommer til kort – det er ingen bugnende frukt- og grønnsakshage, som jeg drømte om å lage når vi kom hit i 2000. Samtidig så vet jeg at dette er godt. Jorda reparerer seg selv. Det tar tid for mark og insekter og planterøtter. Fuglene trives her. Det er vilt og vakkert.

Jeg kaller det skogshage. Eller slow gardening. Jeg spiser skvallerkål og løvetann og brennesle, og sanker oregano og peppermynte. Når jeg setter meg på en stein, så er det så mye å se på. Jeg er født i mai, når løvetannen blomstrer. Denne tiden av året er så vakker – før sommerheten slår inn, mens jeg drømmer sammen med villbringebærne og eiketrærne.

I dag har jeg vært på mitt livs første podcast Fyrtårnet med Veslemøy Strandabø (Pustedamen). Jeg elsket å la de lange tankene få plass – om livets store linjer, om barndom, om forholdet vårt til naturen. Det å komme tilbake til et relasjonelt forhold til naturen, hvor vi forstår at også vi er natur, og at alt liv er besjelet. Trærne her lever. De hvisker til meg i vinden. Fuglene elsker den ville hagen vår, og de synger før sola står opp.

Snart skal jeg ta madrassen og soveposen ut og sove på terrassen.