Jeg liker å stå opp om morgenen. Jeg blir både ydmyk og takknemlig for at jeg har enda en dag å leve. Det er viktig å ikke ta livet for gitt. Når jeg glemmer at jeg har begrenset tid til rådighet, så utsetter jeg de tingene som er viktig for meg, og jeg skyver problemer foran meg, og glemmer å gjøre ting som gir overskudd.

Derfor gjør jeg mye av det jeg liker, og jeg øver meg på å like det jeg gjør ofte. Det er så deilig å elske å stå opp, fordi jeg gjør det hver dag. Og det vokser på meg – vi har ingen garanti for å oppleve morgendagen. Livet er en gave til oss, livet skylder oss ingenting.

Jevnlig tenker jeg på en god venn som døde når jeg var tenåring. Det var så urettferdig at livet hans tok slutt mens jeg levde videre. Så jevnlig husker jeg på å leve litt for ham også. Ta en slurk av morgenkaffen for ham. Se sola stå opp og ta noen dansetrinn for ham. Jeg som fortsatt kan det.

Men før kaffen drikker jeg vann. Tankene går til forfedrene mine, som har gitt meg denne kroppen. Ligner jeg på dem? Mine foreldres foreldre har vært død i noen tiår nå, og fra minnet av dem går jeg bakover i tid og ser for meg generasjon etter generasjon av forfedre. De har arbeidet, ledd og grått, sovet, spist og elsket for at jeg skal kunne være her i dag og se sola stå opp og drikke et glass vann på morgenen. Den store rekken av forfedre som har gått foran meg blir til et fjell, noe uminnelig gammelt, det har stått der siden menneskehetens spede begynnelse, minst. Kanskje siden universets begynnelse, hva vet jeg?

Jeg takker alle de som har gått før meg som har gjort mitt liv mulig. Når jeg gjør det, kjennes det ut som om jeg er en bitteliten nyfødt baby alle forfedrene bytter på å holde. De sier «åh så nydelig hun er, jeg ønsker henne et vakkert liv, og jeg vil gjøre alt som står i min makt for å støtte henne». Mitt liv er en forlengelse av slekters gang. I mine knokler lever deres arv videre. Gjennom pusten min kan jeg føle mine forfedres pust. Det gjør meg ydmyk for livet. Jeg hvisker til forfedrene mine: Jeg skal ta godt vare på kroppen min. Jeg skal ære mitt eget liv hver dag. Jeg skal være tro mot meg selv og de som gikk før meg.

Livet er her for å ville godt.

Når jeg våknet i dag tidlig, skimtet jeg forfedrefjellet i mitt indre landskap. Det var som om jeg våknet til en klarhet, som om jeg i dag kunne se ekstra langt. Og jeg ser at min livsvei har retning rett mot forfedrefjellet. Skritt for skritt, dag for dag, går jeg mot fjellet, til jeg en dag banker på og blir lukket inn i fjellets indre. En dag er også jeg over i forfedrenes rekker. Da vil jeg være der i Forfedrefjellet, et sted mellom verdenene, når kroppen min har blitt til jord, og livskraften min har gått tilbake til det store mysteriet. Da finner de levende meg i det mytologiske landskapet, i fortellingene om alle som har gått før oss.

Denne tegningen er fra tidlig 90-tall. Når jeg ser denne tegningen i dag, ser jeg meg selv gå mot forfedrefjellet.