En kort fortelling som falt ut av det rufsete førsteutkastet jeg skriver på nå.

Margrethe satt i den nedslitte lilla rutede sofaen og så sakte ut av vinduet. Det hadde begynt å duskregne, og hun innbilte seg at hun så regndråpene. Eller var det bare innbildning. Kra-kra-ingen av en skjære. Og så en skarpere kra-kra. Nøtteskika. Grå himmel. Høst. Det ringte på døra – ding-dong.

Hun spratt opp og løp til døra. De siste dagene hadde barneskolebarna lekt løp og stikk, hun så dem på vei opp bakken når de løp, og var drittlei og nå ville hun ta bilde av dem med mobilen og sende til skolen. Men da hun åpnet døra var det ikke dem.

«Hei, har du møtt Jesus», spurte den unge mannen som sto utenfor på gebrokkent norsk. Polsk, gjettet hun.

«Kom inn og få deg en kopp te, så kan vi snakke om det», sa Margrethe. Hun så han hadde Krigsropet delvis skjult bak ryggen.

Ansiktet hans lyste opp.

«Du er den første som vil snakke med meg i dag», sa han.

«For en ære», sa hun.

Han hang av seg den våte jakka i gangen, og tok av seg skoene.

«Stig på», sa hun og ledet ham inn på kjøkkenet. Det sto tre stoler ved kjøkkenbordet – et klaffebord som kunne utvides med en plate når hun hadde middagsgjester.

«Fortell om Jesus, du», sa hun, og satte på en kopp te.

«Jeg har møtt Jesus», sa han glad. «Det skjedde en gang jeg hadde det veldig vanskelig. Vi hadde ikke spist på to dager, for familien min hadde mistet jobben sin – både mor og far, og vi var tre søsken. Jeg var eldst, jeg var 11 år. Og så kom det noen på døra vår. De fortalte om Jesus, og vi fikk bli med i kirken deres og fikk mat.»

«Det var sannelig en fin fortelling», sa Margrete og tok fram boksen med forskjellige teposer. Hun satte den på bordet foran ham. «Her har du litt å velge mellom.»

«Sånn er det med Jesus også,» sa han mens han gikk igjennom utvalget. Det var forskjellige urteteer, og hvit, svart og grønn te. Han åpnet en pose nypete og puttet den i koppen.

«Jeg mener, vi blir født, og så kan vi velge. Velge om vi vil komme til Jesus.»

«Ah, nypete», sa Margrete. «Det minner meg alltid om farmoren min. Hun pleide å sanke nyper på høsten, og vi hjalp til med å skrape ut frøene. Nypete er medisin.»

«Vi som har møtt Jesus ser på nypene som et under skapt av Gud», sa gutten og smilte fromt.

«Vil du ha honning eller sukker i?» spurte Margrete.

Han rakk ikke svare før det ringte på døra igjen. Margrete var ikke like rask denne gangen, det gjorde ikke så mye om noen ringte på og løp nå som hun hadde besøk. Men der sto det en ung dame i regnet. Hun hadde kommet med bil, og på bilen sto det klistremerker fra et telecom firma.

«Hei, hvilken nettlevrandør bruker du?» Sa damen.

«Jeg vet ikke», svarte Margrete. «Er det viktig?»

«Jeg synes det er viktig», sa damen, «for det er mye penger å spare på å ha en god nettleverandør. Kanskje du vil finne ut hva du har, og så kan du se på det tilbudet jeg kommer med? Det er spesialtilbud denne uka», sa damen og smilte et profesjonelt smil.
Nå begynte det å pøse ned, den unge damen kastet et blikk mot bilen, hun hadde på seg en tynn lyseblå jakke.

«Kom inn, du», sa Margrete, «så kan jeg se om jeg finner ut av det.»

Den unge damen nølte litt. Hun kastet et blikk på klokka, halv tolv viste den.

«Jeg har tevannet klart, så du kan få varmen i deg mens du venter», sa Margrete. Damen så ut til å bli overbevist, «Jeg kan bli med inn en liten tur, for det er et knallbra tilbud vi har, og fint om du finner ut av om du vil ha det».

Like etter satt det to gjester ved kjøkkenbordet med hver sin kopp nypete. Damen rørte i en teskje med honning. Margrete romsterte i skuffene i stua for å finne papirer hvor det sto hvilken nettleverandør hun hadde. Øverste skuff var full av papirer, servietter, stearinlys og hyssingstumper om hverandre. Innimellom fant hun et bilde av seg selv da hun var 20 og nettopp hadde blitt ferdig på universitetet.

Det slo henne at de to på kjøkkenet var på samme alder hun hadde vært da. Hun hadde lyse krøller som rakk til skuldrene den gang, og smilte fornøyd inn i kameraet – endelig ferdig.

Da hun kom inn til dem, hadde hun glemt å finne papirer på nettleverandør, men hadde med bildet. «Se her», viste hun dem. «En gang så jeg slik ut». De tittet høflig på bildet. Hun kom på at hun skulle lete etter papirer på nettleverandør, og gikk tilbake til skuffeseksjonen.

Damen brøt stillheten på kjøkkenet.

«Er du sønnen hennes? Vet du hvilken nettleverandør dere har?»

«Nei, jeg har ikke vært her før. Jeg går fra dør til dør for å fortelle om Jesus», sa mannen.

«Åja», sa damen og smilte.

«Jeg vil dele den gleden jeg har i livet ved å kjenne Jesus», sa han. «Jeg vil dele den med alle som tar imot. Har du møtt Jesus?»

Damen tenkte seg om litt. «Jeg vet ikke», sa hun, «men jeg er konfirmert, så jeg regner med at om ikke jeg kjenner Jesus så kjenner Jesus meg.»

Han lo høyt, som om det var det morsomste han hadde hørt på lenge.

«Vil du ikke kjenne Jesus?»

«Jeg er mer opptatt av å selge nettleverandørabbonnementer,» sa hun. «Damen ba meg komme inn så hun kunne finne ut hva hun hadde som nettleverandør.»

«Åja», sa han. «Teen er god i allefall, og det var hyggelig av henne å invitere oss inn.»

Margrete bøyde seg fremover over skuffen igjen. Det stakk i brystet, og prikket rart i venstre arm. Hun pustet tungt, akkurat nå som hun hadde fremmede på besøk og alt, det passet ikke at kroppen protesterte akkurat nå.

«Hjelp meg», sa hun svakt.

Damen hadde hørt henne, og kom ut i stua. «Hvis det er greit for deg at jeg ser gjennom papirene dine, så kan jeg godt hjelpe deg», sa hun. Margrete nikket, og nærmest sjanglet inn på kjøkkenet og dumpet ned i en kjøkkenstol. «Jesus», sa hun, smerten stakk i, og hun hadde helt glemt at den unge mannen var der for å snakke om Jesus.

Han så at hun var veldig berørt – sånn var det ofte hos de som trengte at han kom – de var først uaffisiert, og så kjente de Jesus i hjertet sitt, og da ble de skjelvene eller begynte å gråte. Han la forsiktig hånden sin oppå hånden hennes, og sa «Det er helt i orden, du kan si det du vil». «Det gjør så vondt», sa Margrethe, og pusten ble rask og overfladisk. «Ja, det gjør av og til veldig vondt», sa den unge. «Jesus er her for å stå i det vonde sammen med oss». Margrethe la hodet på bordet – «Jeg klarer ikke mer», mumlet hun.

Da kom den unge damen inn. «Se her, i denne konvolutten ligger nettabonnementet …» Hun ble brått stille når hun så Margrethe ligge med hodet på bordet, og den unge mannen stryke henne over håret.

«Gi henne litt tid», sa han, «Hun har det vondt nå».

Damen ble stående litt paff, og i hodet hennes gikk hun gjennom mulighetene sine. Hun jobbet på akkord, og hadde ikke akkurat tid til å vente på en runde sjelesorg. «Kanskje jeg bare skal legge igjen tilbudet…», sa hun vennlig.

Margrethe hørte henne ikke, og han rakk ikke svare før det ringte på døra igjen.

Det var fire raske ring på døra. «Jeg åpner», sa den unge damen. Hun tok på seg jakka si igjen, tok alle sakene sine i hånden, la det generiske tilbudsbrevet alle fikk om nettabonnement – et uimotståelig et – på bordet, og nikket kort farvel til den unge mannen. Nå drar jeg, denne stemninga var rar, tenkte hun. To ukjente og en gammel dame som ikke er i form – og Jesus på slep – det funker dårlig når jeg jobber på akkord. I dag hadde hun ikke solgt noe enda, og grunnlønnen var på 50 kr timen før salget.

Den unge damen åpnet døra, og så ryggen til tre barn løpe bortover veien mens de hylte og lo. «Idrettsungdom», sa hun irritert, de måtte være det så fort de løp i den slake oppoverbakken med sekker på ryggen. «Dem blir det aldri folk av». Hun skvatt da det plumpet ut av henne. Det var som å høre hennes egen bestemor. Og med ett kjente hun en omtanke for den gamle damen der på kjøkkenet, som satt med en fremmed fyr som ville misjonere – hvem vet hva han kunne finne på. Dessuten ville den gamle damen sikkert spare noen hundrelapper i måneden på å bytte nettabonnement – så lenge hun byttet tilbake igjen før kampanjeperioden på 4 måneder var over. Resolutt snudde hun seg og gikk tilbake inn på kjøkkenet. «Det var bare drittunger…» rakk hun å si, før hun så at den gamle – akkurat som i sakte film – seg ned på gulvet. Den unge mannen hadde ikke sluppet hånden hennes, men taket glapp litt før hun var helt der nede. Begge de to unge kom med et skrik.

«Dette er ikke Jesus», hveste den unge damen mens hun fisket opp mobilen fra lomma og tastet inn 113. «Er det djevelen tror du?» spurte den unge mannen forferdet. Han satte seg ned ved siden av den gamle, men så ikke ut til å vite hva han skulle gjøre.

«Medisinsk nødtelefon, værsågod», lød det fra telefonen. En stemme som på forundelig vis både var rolig og uten å kaste bort noe tid. «Vi har en dame her som har segnet om på gulvet», sa den unge. «Hun er ganske gammel, altså. Og vi kjenner henne ikke, hun er egentlig alene, og hun følte seg først svimmel, og så sa hun at hun hadde vondt, og så la hun hodet på bordet, og så falt hun på gulvet».

«Navn og adresse?» , spurte stemmen fra alarmsentralen. «Grantoppstien 21, (hvor vil jeg ha dette? Asker?), vet ikke hva hun heter …» «Hun heter Margrethe Dun», sa den unge mannen, «jeg så det på postkassen før jeg ringte på».

Alarmsentralen gikk gjennom hele sjekklista med pust, … osv.

Ja, hun pustet. Hun virket blekere enn da de kom, og virket også kaldsvett. De fikk ikke kontakt med henne. Den unge damen la henne i sideleie. De skulle sende en bil.

«Hva gjør vi nå?», sa den unge damen til den unge mannen. «Nå kan jeg jo ikke dra. Og jeg jobber egentlig på akkord. Jeg har ikke tjent noen ting i dag, sukket hun stille.»

«Nå må vi be», sa den unge mannen alvorlig. «Ta med noe om lønna mi også, sa hun ironisk». Hun holdt Margrethe i hånden, bare fordi det ville hun ha gjort om det var sin egen bestemor. «Nå er de på vei», sa hun lavt til den gamle.